Sommersesongen utsatt på ny.

Nesten skiføre øverst.

Jeg kom nettopp ned fra en tur frem og tilbake til Blåfjellenden-

Det er fortsatt mye snø i fjellet.

 Ca ½ part av turen inn til hytta vil gå på snøfonner. Og hva som er mindre morsomt, er at stien og merkene nesten ikke synes.

Vi tråkket også gjennom snøen et par plasser, nå gikk det heldigvis bra, men det gikk litt smått og forsiktig etter det.

For å sette det med tidsbruk i perspektiv, så brukte vi nesten 30% lengre tid en normalt både inn til hytta og tilbake.

Nå fulgte vi ikke stien. Det er lettere å gå utenom stien enkelte plasser, og jeg har gått her så mange ganger med tilsvarende forhold, at jeg har funnet noen “snarveier”

For å beskrive forholdene litt mer i detalj:

Ved kryssing av Fossebekken, måtte vi nedi med skoene, slik at vannet var over støvlene. (Vi har Gore-tex bukser, som kan strammes rundt anklene, og det holder stor sett vannet ute.)

Oppe i høyden var det store snøfelter på mer enn en kilometer. Det er anstrengende å gå i snøen. Jeg bruker i hvert fall mer krefter enn normalt.

Rett før nedgangen til Blåfjellenden, går stien over en liten bekk. Her er snøkanten så høy at det ikke var mulig å komme opp. Vi gikk på en snøbre - jeg regner ikke med at den bør benyttes av andre…

For å komme over denne bekken så er alternativet å gå rundt vannet, en omvei på 2-300 meter.

Sjekk hvor vardene er, slik at det er mulig å komme tilbake til stien etter rundturen.

Helt øverst (hvor det ligger noen ganglemmer, er det greit å gå, men bare et lite stykke lengre nede er fenne bratte. (2-300 meter fra der stien begynner å gå nedover)

Vi gå litt til høyre (øst) for den vanlige stien - i en renne. Det er ofte enklere å komme både ned og opp her. Denne renna ender opp i en flat myr og stien fortsetter her i enden av myra - litt til venstre (vest).

Helt nede ved hytte er det lite snø. Og trærne har fått blader. Rundt hytta er det grønt, men eller er det ikke mye sommerstemning.

Vi hørte gjøken.

Førerapport - Hunnedalen mot Blåfjellenden.

Fottur i snø.

Ikke helt skiføre, bare nesten, Mye snø, men egentlig greit å gå. Truger unødvendig.

Første “sommer”tur, går alltid på mye snø. Det er ofte vannmengdene som hindrer, mer enn snøen. Fredag gikk jeg inn til Fossebekken for å sjekke forholdene.

I bakken oppover kunne jeg ane spor av folk fra forrige helg. Det kan ha vært folk innover.

Denne dagen var det ingen andre i heia.

Men snø i massevis. Selv helt nede ved veien lå det fortsatt noen flekker, og ikke langt oppe i bakken var det store snøfonner.

Det er helt normalt på første turen. Men 12, juni?

I 2014 var det omtrent tilsvarende forhold i slutten av mai, og året før var det i midten av mai. (Nå var det lite snø dette året og våren kom tidlig.)

Bjørka er bare så vidt blitt grønn. Og oppe i bakken var det knopper. Men det var mange spor etter ryper. Kan bestanden være på vei opp?

Det tok tid å komme seg innover i heia. Det er ikke mulig å følge stien - som er dekket av snø.

Et par plasser gikk jeg igjennom og det var medvirkende til at jeg bestemte meg for å snu ved Fossebekken.

Det hadde vært mulig å komme over Fossebekken. Det var ikke mer vann enn ved et skikkelig regnvær. Nå ville det nok bli adskillig mer vann utover ettermiddagen.

Sol og 18-19 grader sørger for det.

Fra Fossebekken (omtrent på 730moh) og videre oppover var det omtrent sammenhengende snø - skiføre.

Det er greit å gå på snøen, men det er tyngre enn å gå på tørr sti. Om noen ønsker å ta turen, så beregn litt lengre tid enn vanlig.

　

　

　

　

Fra Blåfjellenden til Langavatn.

Kort tur som ofte blir lang.

Sånn i starten av sesongen, kan det muligens passe å ta en liten oppdatering på rutene ut fra Blåfjellenden. Det er 5 merkede ruter, og i tillegg 2 som ikke er merket med røde T’er.

Den korteste er fra Hunnedalen og inn til hytta. Den trenger ikke nærmere beskrivelse.

Den nest korteste og antakelig også mest brukt (utenom fra Hunnedalen og inn.) er fra hytta til Langavatn.

Det er en hel del folk som starter ved Høgaleitet i hunnedalen, går inn til Blåfjellenden, og så tar turen opp til Langavatn. På Langavatn er det ofte Kjerrag som drar. Mange ønsker å se – og stå – på Kjerragbolten. For mange er Blåfjellenden første stopp på en rundtur med Langavatn og Sandvatn som mål.

Fra Blåfjellenden er det greit å se oppover mot Blåstøldalen og stien videre.  For folk om spør om retningen ut fra hytta for å komme videre mot Langavaten, er det greit å bare peke og nevne bru.

Da er det ikke mye tvil om hvor stien går videre.

Hytta forsinner bak rimelig kjapt. Det bærer bratt ned en liten kneik før det igjen går opp til en gjerdeklyver.  Rett etter gjerdeklyveren går stien helt ute ved elvegjelet, og det er mulig å se noen store jettegryter.  Ikke lenge etter dette kommer stidelet mot Flørli og Langavatn.  Her er det lagt ut en del plank over myra.  Det går litt opp, på andre siden av haugen ligger Håndsteinene. Litt opp og til venstre for Håndsteinene ligger restene av Håndsteinslegå. Den har nok blitt brukt som herberge i mange år.

Stien videre følger elva opp gjennom Blåstøldalen mot Blåstølmyrene.  Ett stykke oppe i dalen går stien over en bekk i en grusbakke. Her skal det finnes rester av en «lega» Leirbakken.

Det blir ofte myr og sorpe på stykket mellom denne bekken og restene av Blåstøl-legå.  Her gjelder det å ha «lette tanker» for ikke å synke ned i myrå.

Murene av stølen på blåstølmyra er godt synlige. Her passer det å ta en pause inne mellom restene av grunnmuren.

Skaret mellom øvre og nedre Blåstøldalen er trangt, og det er noen dype sorpehull. Det virker vanskelig å komme fram, men det er ikke mange metrene.

Videre oppover går det greit. Det er lett å se hvordan is og smeltevann har jobbet akkurat her. Det har også Lyse Kraft. Det er laget en liten sperredam som leder vannet i tunnel mot Flørli.

Helt øverst i skaret over Rundevann, er det litt klatring. Ikke mange takene, men sånn litt mer enn bare å spasere rett opp.

Det er noen finne teltplasser ved Rundevann. Det er også kjent for å ha fin fisk, mest kanadisk bekkerøye, men det slenger vel etter hvert en og annen aure.
Rett etter Rundevann, kommer hytta ved Langavatn til syne. Det er for enkelte folk en drøy stigning videre opp til hytta.

En gang fant en turgåer en del ølflasker oppover mot hytta. Først tomme og senere 3 fulle. De ble nok for tunge. De smakte godt for de som fant flaskene.